Norway

Lover, politikk og praksis som gjelder statsløse i Norge er blandet. Norge er tilsluttet relevante regionale og internasjonale menneskerettighetsinstrumenter, inkludert alle sentrale avtaler for statsløse; og det finnes noe data og kartlegging av den statsløse befolkningen. Dette er imidlertid begrenset av mangelen på en definisjon av en statsløs person og en dedikert prosedyre for å fastslå statsløshet og gi statsløse personer beskyttelse under norsk lov i tråd med landets internasjonale forpliktelser. Det finnes andre administrative prosedyrer for å identifisere statsløshet, blant annet ved søknad om internasjonal beskyttelse, reisedokumenter og erverv av statsborgerskap. Imidlertid medfølger det ingen rettigheter eller rettslig status i Norge av å bli anerkjent som statsløs. Det blir svært sjeldent innvilget oppholdstillatelser på humanitært grunnlag ved tilfeller der det foreligger praktiske hindringer for retur.

Det finnes relativt sterke prosessuelle rettssikkerhetsgarantier mot vilkårlig fengsling av statsløse personer i Norge, men fengsling er mulig uten å identifisere et returland. Alternative løsninger blir ikke rutinemessig brukt, og det er blitt rapportert om tilfeller av statsløse som returneres til land der de ikke har en oppholdstillatelse.

Norge har også relativt sterke garantier for å forhindre og redusere tilfeller av statsløshet. Dette inkluderer en forenklet vei til naturalisering med en lavere terskel for språktesten for statsløse personer sammenlignet med de generelle reglene. Statsløse personer som er født i Norge kan få norsk statsborgerskap etter tre års sammenhengende opphold i Norge. Dette inkluderer også «ulovlig opphold» - det vil si uten en tidligere oppholdstillatelse. Statsløse personer som ikke er født i Norge kan generelt få norsk statsborgerskap etter tre års «lovlig opphold». Imidlertid skapte en lovendring i 2021 rettslig usikkerhet om oppholdsperioden som kreves for naturalisering av statsløse personer som har fått internasjonal beskyttelse. Lovendringen ser ut til å ha økt kravet til fem år. Det gjenstår likevel noen ytterligere juridiske hull. Regelverket og praksis for fødselsregistrering er generelt god, til tross for at det finnes hindringer for at noen barn kan motta fødselsattester. Fratakelse av statsborgerskap er tillatt, inkludert av hensyn til nasjonal sikkerhet og dersom en person (som også har en annen statsborgerstatus) har vist oppførsel som kan tyde på at personen vil alvorlig skade grunnleggende nasjonale interesser. Men det er garantier på plass for å forhindre at dette leder til statsløshet, med unntak av tilfeller hvor statsborgerskapet var ervervet på falskt eller feilaktig grunnlag.

The original version of this country profile is the English version. In case of any discrepancies with the translated version, the English version should take primacy.

Sist oppdatert: 
Jan 2024
Landsekspert(er): 

Ytterligere ressurser

Vurderingsnøkkel

++positiv
+ noe positiv
+-positiv og negativt
- noe negativ
--negativ

Ytterligere informasjon

-Normer og god praksis

 

Internasjonale og regionale instrumenter

Vurderer om landet er statspart i relevante internasjonale og regionale instrumenter, inkludert om forbehold har en påvirkning på statsløshet og om instrumentene er innlemmet i nasjonal lovgiving. De fire sentrale konvensjonene for statsløshet (Overenskomst om statsløses stilling fra 1954; Konvensjon om begrensning av statsløshet fra 1961; Europeisk konvensjon om statsborgerskap; Europarådets konvensjon om unngåelse av statsløshet ved statssuksesjon) tillegges mer vekt en andre menneskerettighetsinstrumenter i vurderingen.

Norge er statspart i alle de fire sentrale konvensjonene for statsløshet: Overenskomst om statsløses stilling fra 1954, Konvensjonen om begrensning av statsløshet fra 1961, Europeisk konvensjon om statsborgerskap og Europarådets konvensjon om unngåelse av statsløshet ved statssuksesjon. Norge er også part i alle andre relevante regionale og internasjonale instrumenter unntatt FNs konvensjon om migrasjonsarbeidere. Norge har noen reservasjoner til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, men disse reservasjonene har ingen vesentlig innvirkning på statsløshet.

  • Norge er statpart i 1954-konvensjonen uten forbehold, og konvensjonen har direkte innvirkning i landet.
  • Norge er statpart i 1961-konvensjonen uten forbehold, og konvensjonen har direkte innvirkning i landet.
  • Norge er statpart i Den europeiske konvensjonen om statsborgerskap uten forbehold, til tross for at de har en tolkningsuttalelse på plass. Norge er også statpart i Den europeiske konvensjonen om unngåelse av statsløshet ved statssuksesjon.
  • Norge er statpart i eller bundet av alle andre relevante regionale eller internasjonale instrumenter unntatt Konvensjonen for migrantarbeidere, som ikke var underskrevet.
  • Det finnes visse forbehold til Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, men disse forbeholdene har ikke en vesentlig innvirkning på statsløshet.

Befolkningsdata om statsløse personer

Undersøker tilgjengeligheten og kilder til disaggregert statistikk om statsløshet. Gir nye tall og vurderer påliteligheten til tiltak landet har på plass for å telle statsløse personer, inkludert folketelling, befolkningsregistre og migrasjonsdatabaser. Bemerker om statsløshet har blitt kartlagt i landet og om det finnes effektive tiltak for å telle statsløse personer som er internert.

Norge samler og oppbevarer disaggregert statistikk om sin statsløse befolkning, og noen kvalitative og kvantitative analyser om statsløshet i landet er tilgjengelig. Dette inkluderer også en kartlegningsstudie. Dataene blir imidlertid ikke publisert årlig, og de tilgjengelige dataene er noe upålitelige siden det ikke finnes noen definisjon av en statsløs person under norsk lovgivning. Det finnes heller ingen prosedyre for å fastslå statsløshet. De norske myndighetene pleide å samle, oppbevare og publisere disaggregert statistikk om internering, men ingen offentlig informasjon om statsborgerstatusen til de internerte eller annen statistikk har blitt publisert siden 2020.

  • Norge samler inn disaggregert data om den statsløse befolkningen i nasjonale statistikker og immigrasjonsdata. Det siste rapporterte tallet viser at det var 1591 statsløse personer i landet i 2021, hvilket er det samme som ble rapportert av FNs flyktningsbyrå (UNHCR).
  • En kvalitativ og kvantitativ analyse av statsløshet er tilgjengelig, og statsløshet har blitt kartlagt av FNs flyktningsbyrå (UNHCR) i en norsk kontekst.
  • Det er imidlertid noen problemer med påliteligheten til dataene, siden det ikke finnes en definisjon av en statsløs person i nasjonal lov, ingen prosedyre for å fastslå statsløshet (SDP) og statsløse personer uten lovlig opphold ikke er talt med i statistikken.
  • Data om statsløse flytninger rapporterer at 56 statsløse personen fremmet asylsøknader i Norge i 2022 (per september) (sammenligned med 34 i 2021 og 70 i 2020). Av 49 avgjørelser som ble gjort i 2022 (per september) angående asylsøknader fremmet av personer registrert som statløse, ble 26 innvilget flytningsbeskyttelse og 6 innvilget kollektiv beskyttelse.
  • Data fra Statistisk sentralbyrå registrerer naturaliseringen av 266 statsløse personer i 2021.
  • Tidligere pleide norske myndigheter å samle inn, beholde og publisere disaggregerte data om antall “interneringer” i Norge frem til 2019, men det ble ikke utgitt noe offentlig informasjon om nasjonalstatusen til de internerte. Myndighetene har ikke motatt og/eller publisert data om interneringer siden 2020.

Vurdering av statsløshet og status

Identifiserer om land har en definisjon på en statsløs person under nasjonal lov som er i samsvar med konvensjonen av 1954, og om de har en dedikert prosedyre for å fastslå statsløshet (SDP) som fører til en dedikert status som statsløs. Hvis det ikke er innført en SDP, vurderer den om det finnes andre prosedyrer hvor statsløshet kan identifiseres, eller andre veier der statsløse personer kan regularisere oppholdet eller få tilgang til deres rettigheter. Land er underinndelt i tre grupper for å få en sammenligning mellom de med en SDP som fører til beskyttelse, de med andre prosedyrer og de med en statsløs status uten en klar mekanisme for å få tilgang til beskyttelse. De eksisterende prosedyrene og rettighetene for statsløse personer blir undersøkt og vurdert opp mot internasjonale normer og god praksis.

Norge har ingen prosedyrer for å fastslå statsløshet, men det finnes andre administrative prosedyrer der statsløshet kan bli identifisert. Dette inkluderer å søke om internasjonal beskyttelse, reisedokumenter eller anskaffelse av statsborgerskap. Myndighetene har imidlertid ingen forpliktelse til å identifisere eller fastslå statsløshet, og det gis ingen opplæring for å hjelpe dem med dette. Hvis statsløshet fastslås, deles bevisbyrden i prosedyren, men beviskravet er høyere enn i asylsøknadsprosedyren. Det er ingen rettigheter eller juridisk status i Norge som kommer fra at det fastslås at en person er statsløs. Likevel er det mulig å få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag dersom retur ikke er mulig. Denne tillatelsen kan gi rett til å arbeide og familiegjenforening.

  • Det finnes ingen definisjon av en statsløs person i norsk lov, selv om forarbeider til nyere lovendringer har henvist til 1954-konvensjonens definisjon.
  • Statsborgerloven inneholder en eksklusjonsbestemmelse fra tilrettelagt naturalisering for den som har «valgt å være statsløs, eller som på en enkel måte kan bli statsborger av et annet land».
  • Det gis ingen spesialisert opplæring for å identifisere eller avgjøre statsløshet til Utlendingsdirektoratet (UDI) eller Utlendingsnemnda (UNE).
  • Det er ingen opplæring om statsløshet for dommere. I enkelte tilfeller har man sørget for opplæring om statsløshet til advokater, men dette er ikke en del av den rutinemessige juridiske opplæringen i Norge. Tilgjengelige kurs om asyl- og utlendingsrett ved norske universiteter dekker ikke statsløshet.
  • Det finnes ingen egen prosedyre for fastsettelse av statsløshet i Norge.
  • Det finnes administrative prosedyrer der statsløshet kan identifiseres, inkludert ved søknad om internasjonal beskyttelse, reisedokumenter og ervervelse av statsborgerskap.
  • Det finnes administrative prosedyrer der statsløshet kan identifiseres, inkludert ved søknad om internasjonal beskyttelse, reisedokumenter og ervervelse av statsborgerskap, men å fastslå statsløshet er ikke et spesifikt mål for noen av disse prosedyrene, og det trenger ikke å forekomme i alle saker.
  • Det finnes ingen spesifikke prosedyrer man kan henvise statsløse til. Statsløshet kan fastslås gjennom en vurdering av nasjonalitet eller «hjemland» med formål om å avgjøre et internasjonalt beskyttelseskrav, ervervelse av statsborgerskap eller søknad om reisedokumenter.
  • Det er lite samarbeid mellom kompetente myndigheter, og ingen kjent opplæring om statsløshet, ei heller instruksjoner eller veiledning.
  • Det er ingen forpliktelse i loven som krever at myndighetene fastslår statsløshet
  • Bevisbyrden er delt i asylprosedyrer og andre administrative prosedyrer.
  • Beviskravet for å fastslå statsløshet er høyere enn i asylsaker.
  • Fri rettshjelp er normalt tilgjengelig for asylsøkere, for å få hjelp med en førsteinstansavgjørelse, men det er ikke tilgjengelig for de andre prosedyrene der statsløshet kan fastslås.
  • Man er garantert et intervju i asylprosedyren, men ikke ved de andre prosedyrene.
  • Der det rettes krav til Utlendingsnemnda om å undersøke et asylavslag hvor retur ikke har vært mulig, og dette behandles for en nemnd, gis det som oftest rett til å møte opp personlig.
  • Det er kun i asylprosedyren man får tilbud om gratis bistand av tolk. Det tilbys ikke gratis bistand av tolk for å søke om reisedokumenter eller ervervelse av statsborgerskap.
  • Vedtak blir gitt skriftlig med begrunnelser, men Utlendingsnemnda er ikke forpliktet til å angi begrunnelser der omprøving anses åpenbart grunnløs, unntatt i særlige tilfeller.
  • Hverken juridisk status eller andre rettigheter følger automatisk av at man fastslår statsløshet i en individuell sak i Norge.
  • Oppholdstillatelse gitt på grunn av at retur er umulig, kan innvilges på humanitært grunnlag, hvilket er tilknyttet visse rettigheter og krav, inkludert retten til arbeidstillatelse og familiegjenforening (forutsatt at inntektskrav er oppfylt). Utlendingsnemnda bekreftet derimot i 2019 at oppholdstillatelser basert på praktiske hindringer for retur, har blitt innvilget i mindre enn ti saker siden 2008.
  • Tillatelseshaver har vanligvis rett til hjelp til bosetting og må delta i et kommunalt introduksjonsprogram (fulltids kvalifikasjonsprogram tilpasset den enkeltes behov varer vanligvis inntil to år), hvor det blir gitt språkopplæring og en form for introduksjon til trygd, som kan dekke inntekstbehovet for en familiegjenforening.
  • Tillatelsen er midlertidig og vanligvis gyldig i tre år, men gjør det mulig å søke om permanent oppholdstillatelse når ytterligere kriterier er oppfylt.
  • Statsløse mennesker med oppholdstillatelse, har full tilgang til helsehjelp og rett til å stemme ved lokale valg, mens de uten oppholdstillatelse kun har tilgang til akutt helsehjelp.
  • Alle som flykter fra krig kan reise inn i Norge, unntatt mennesker som uten visum eller visumfri tilgang forsøker å krysse Storskog grensestasjon som grenser til Russland.
  • Norge gir kun midlertidig oppholdstillatelse til statsløse mennesker som flykter fra krig i Ukraina, hvis de har fått innvilget internasjonal beskyttelse eller tilsvarende nasjonal beskyttelse i Ukraina før 24. februar 2022. Statsløse mennesker kvalifiserer også til midlertidig kollektiv beskyttelse hvis de har et familiemedlem til stede i Norge som kvalifiserer til kollektiv internasjonal beskyttelse.

Internering

Analyserer lover, retningslinjer og praksis som gjelder internering av utlendinger generelt, men med hovedvekt på rettsikkerhetsgarantier for å forhindre vilkårlig internering av statsløse personer under returprosedyrer. Undertemaer vurderer områder som identifisering av statsløse personer og vurderingen av om det er sannsynlig at de kan uttransportertes, prosessuelle garantier som tidsfrister, domstolskontroll og effektive rettsmidler, samt rettighetene som gis til statsløse personer ved løslatelse fra internering og beskyttelse mot fornyet internering.

Det finnes en viss beskyttelse mot vilkårlig internering av statsløse personer i Norge. Hjemmel for internering, alternativer til internering og prosessuelle rettssikkerhetsgarantier er fastsatt i lov, men det finnes noen hull i regelverket. For eksempel er internering mulig uten å identifisere et foreslått returland. Selv om vurdering av alternativer til internering bør være en del av en nødvendighets- og forholdsmessighetsvurdering, krever ikke loven at internering skal være en siste utvei etter å ha utforsket alle andre alternativer. På den positive siden, finnes det en klar forpliktelse for myndighetene til å løslate en person ved manglende sannsynlighet for retur, en maksimumstid for internering, automatisk domstolskontroll og rett til juridisk bistand og rettsmidler. Men advokatens tid med klienten er begrenset og mange mangler ekspertise på statsløshet. Ved løslatelse gis det grunnleggende rettigheter og beskyttelse til asylsøkere, men ikke til andre. Disse rettighetene beskytter imidlertid ikke mot fornyet internering, selv om samlet interneringstid teller med i den maksimale tidsgrensen. Statsløshet er juridisk sett ikke relevant i tilbaketakelses- eller returavtaler, og advokater har rapportert om tilfeller hvor statsløse personer blir returnert i henhold til slike avtaler til land hvor de ikke har en oppholdstillatelse.

  • Rettigheter under internering ved immigrasjon er fastsatt ved lov. Det er ikke krav i lovverket om at internering er den siste utvei etter at alle alternativer har blitt undersøkt, men det er en forpliktelse til å vurdere alternativer som er fastsatt i lov og underlagt en tidsfrist, og til å foreta en vurdering om nødvendighet og forholdsmessighet.
  • Alternativer som er fastsatt i lov er rapportering og tildeling av oppholdssted, som kan kombineres med beslag av reisedokumenter og/eller materielle eiendeler. Ytterligere alternativer er for tiden under vurdering, inkludert spesifikke alternativer for familier og mindreårige, såvel som elektronisk tagging.
  • Det er imidlertid anekdotisk bevis for at alternativer ikke alltid er tilstrekkelig vurdert før internering.
  • Det er ikke krav i lovverket om at landet det skal returneres til må identifiseres før internering for utsendelse, men myndigheter har en klar forpliktelse til å løslate en person når det ikke er rimelig utsikt for utsendelse, noe som følger prinsippet om nødvendighet av internering.
  • Statsløshet kan betraktes som juridisk relevant dersom det er etablert som et hinder for utsendelse og/eller nevnt i en rettssak for å utfordre fortsatt internering.
  • Statsløse personer interneres i praksis. Statistikk fra Politiets utlengingsenhet (PU) fra 2021 viser at 88 statsløse personer ble tvangsreturnert fra Norge.
  • Det finnes ingen definisjon av sårbarhet i lovverket, som ikke oppgir en liste over relevante sårbarhetsmomenter.
  • En vurdering av sårbarhet utføres av Politiets utlendingsenhet som en del av vurderingen av nødvendighet og forholdsmessighet før internering, men det finnes ingen spesifikke retningslinjer for vurdering av sårbarhet, og statsløshet anses neppe som et relevant sårbarhetsmoment i en forholdsmessighetsvurdering.
  • En maksimal tidsfrist på 18 måneder for internering er fastsatt etter utlendingsloven, som er i samsvar med EU-regelverket. Tidsfristen gjelder imidlertid ikke i saker som angår rikets sikkerhet, og der en person er utvist etter en straffedom.
  • Loven sier at grunnene for internering skal oppgis skriftlig, et vedtak om internering må fremlegges av politiet for en rettsavgjørelse innen 72 timer, vedtaket må gi en faktisk og rettslig begrunnelse for avgjørelsen, herunder også med hensyn til forholdsmessighet.
  • Internerte tildeles automatisk en juridisk representant, og får skriftlig informasjon om rettighetene sine, herunder også kontaktinformasjon om hjelpeorganisasjoner.
  • Det foretas automatisk en rettslig gjennomgang hver fjerde uke (hver tredje dag når det gjelder barn), og dersom utsendelse dømmes til å være umulig innenfor en tidsramme, løslates personen. Men den tidsrammen kan være veldig lang. En muntlig høring foregår ved hver gjennomgang, og den internerte er juridisk representert.
  • Den faktiske fordelen av en automatisk juridisk representasjon kan imidlertid diskuteres, da advokater har lite tid med klientene sine før en høring, og har kanskje ikke ekspertise innen statsløshet.
  • Det finnes ingen regler eller veiledning for prosessen å fastslå/avgjøre nasjonalitet.
  • Det gis ingen juridisk status eller oppholdsrett ved løslatelse fra internering.
  • Alle de som har søkt asyl (uavhengig av resultatet av søknaden) gis innkvartering på asylmottak, støtte til livsopphold og tilgang til akutt helsehjelp inntil de har forlatt landet eller er sikret lovlig opphold.
  • I praksis søker de fleste personer med irregulær status om asyl, og kan dermed få tilgang til disse grunnleggende rettighetene hvis de nektes beskyttelse og/eller løslates fra internering. Dette beskytter dem imidlertid ikke mot å interneres på nytt.
  • Samlet tid i internering teller mot den maksimale tidsgrensen, men dersom det er nye årsaker til internering kan den utvides utover den maksimale tidsgrensen.
  • Statsløshet betraktes ikke som juridisk relevant i avtaler om tilbakesendelse/retur, og statsløse personer blir i praksis returnert etter disse avtalene.
  • Advokater er i praksis klare over at statsløse personer uten oppholdsrett i returlandet returneres etter avtaler om tilbakesendelse/retur.

Forebygging og begrensning

Vurderer om rettslige garantier i nasjonale lover er tilstrekkelige for å forebygge og begrense statsløshet. Dette inkludere en forenklet vei til naturalisering av statsløse personer, og beskyttelse for ellers statsløse barn født på territoriet eller til statsborgere i utlandet, hittebarn og adopterte barn. Undersøker lover, retningslinjer og praksis ved fødselsregistrering. Dette inkluderer tilgang til sen fødselsregistrering, og tiltak iverksatt av staten for å forhindre og redusere in situ statsløshet. Analyserer bestemmelser om fratakelse av statsborgerskap og om det finnes rettssikkerhetsgarantier knyttet til fratakelse av statsborgerskap for å forhindre at statsløshet oppstår.

Norge har relativt sterke rettssikkerhetsgarantier innenfor lov og retningslinjer for å forhindre og redusere statsløshet. Norge tilbyr forenklede veier til naturalisering av statsløse personer. Fra og med oktober 2022 har kravene til språktesten for statsløse vært lavere enn de generelle reglene. Statsløse personer født utenfor Norge kan søke om naturalisering etter tre års lovlig opphold. Som følge av en nylig lovendring, fremstår det som at oppholdskravet har økt til fem år dersom personen har blitt innvilget internasjonal beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag, men det er en juridisk usikkerhet. Det finnes en ikke-automatisk bestemmelse som er tolket av myndighetene på en måte som tillater at statsløse mennesker som er født i Norge, kan kreve norsk statsborgerskap etter tre års sammenhengende oppholdstid, inkludert ulovlig opphold. Imidlertid er denne tolkningen av bestemmelsen basert på en instruks fra regjeringen, som ikke er lovbestemt, og det innebærer at det bare er bindende for beslutningstakere i første instans, og ikke for klageinstansen. Det finnes lovbestemmelser for å unngå statsløshet i adopsjonssaker, og hittebarn får automatisk nasjonalitet, selv om det kan være en risiko for statsløshet dersom hittebarnets opprinnelse etableres senere. Registrering av fødsler finner sted uavhengig av foreldrenes status. Sen registrering er mulig, og det finnes ingen rapporter om enkelte grupper som er i fare for å forbli uregistrert, men det finnes hindringer for at enkelte barn skal kunne motta en fødselsattest. Endringer i loven om norsk statsborgerskap, i kraft siden mars 2021, utvider grunnlaget for fratakelse av statsborgerskap til å inkludere handlinger som er alvorlig skadelige for fundamentale nasjonale interesser, inkludert som et forebyggende tiltak. Men det er garantier på plass for å forhindre at dette leder til statsløshet, med unntak av tilfeller hvor statsborgerskapet var ervervet på falskt eller feilaktig grunnlag.

  • Utenlandske statsborgere har juridisk rett til å erverve norsk statsborgerskap etter åtte års sammenhengende, lovlig opphold, med tilleggskrav, inkludert bestått test i språk og samfunnskunnskap eller en statsborgerprøve.
  • Kravene til statsborgerskapet for statsløse personer som ikke er født i Norge reduseres fra standarden på åtte års lovlig opphold til tre år, men de må møte alle andre krav og betale avgiften. En nylig lovendring har skapt en juridisk usikkerhet med hensyn til at oppholdsperioden som kreves for naturalisering av statsløse personer som har fått internasjonal beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag tilsynelatende er økt til fem år. En nylig avgjørelse fra Utlendingsnemnda (UNE) fra begynnelsen av 2023 konkluderte med at det kreves et treårig opphold for slike søkere, selv om denne bestemmelsen alene ikke skaper en bindende juridisk presedens.
  • Statsløse personer som er født i Norge kan innvilges norsk statsborgerskap etter tre års sammenhengende opphold, men det kreves ikke tidligere lovlig opphold.
  • Det er en avgift på NOK 3700 (EUR 360) for voksne, men barn (under 18 år) unntas avgiften.
  • Søkere må oppfylle kravene til permanent oppholdstillatelse, inkludert selvforsørgelse, som betyr en bruttoinntekt på NOK 296 550 (rundt EUR 25 600) over de tolv månedene før innsendelse av søknad, og kan ikke ha mottatt støtte i henhold til sosialtjenesteloven under denne perioden. Barn, eldre over 67 år, studenter og mennesker som ikke kan arbeide grunnet funksjonshemning eller som har forlatt sin partner grunnet vold i hjemmet, er unntatt.
  • I henhold til dommen er det visse krav knyttet til domfellelser i straffesaker, som påvirker den pålagte ventetiden før noen kan få norsk statsborgerskap. Den pålagte ventetiden varierer fra 2,5 år for mindre lovbrudd og opp til 39 år for lovbrudd med dom på 21 år.
  • Statsborgerloven inneholder en bestemmelse for erverv av statsborgerskap som innebærer en ikke-automatisk garanti til alle statsløse mennesker, mindreårige og voksne, uavhengig om de ble født i Norge, såfremt visse krav er møtt.
  • En regjeringsinstruks utgitt i 2016 krever at denne bestemmelsen anvendes i tråd med 1961-konvensjonen, som fastsetter ytterlige unntak for alle som er født statsløse i Norge, inkludert kravet om kun tre års sammenhengende opphold (det kreves ikke lovlig opphold).
  • Selv om instruksen er juridisk bindende for Immigrasjonsmyndighetene i første instans, er den ikke lovfestet og er derfor ikke bindende for klageinstansen, noe som kan føre til at en søknad avslås i klageinstansen med den begrunnelse at barnet ikke har oppholdstillatelse. Det er imidlertid rapportert kun én slik sak, og den opprinnelige negative beslutningen ble senere omgjort til fordel for søkeren.
  • Foreldre får ikke informasjonen om barnets statsborgerrettigheter og relevante prosedyrer.
  • Søknad om norsk statsborgerskap er gratis for alle barn (både statsløse og ikke statsløse), uavhengig om de er født i Norge.
  • Hittebarn blir i henhold til loven automatisk tildelt statsborgerskap.
  • Statsborgerskap oppnådd av hittebarn kan kun tapes dersom den korrekte opprinnelsen til barnet blir kjent, men den kan trekkes tilbake selv om barnet ender opp som statsløst. Barnet må da søke statsborgerskap i henhold til statsborgerloven og beskyttelsesinstruksen fra 2016 som et statsløst barn født i Norge (dersom barnet er født i Norge).
  • Det er ingen aldersgrense på bestemmelsen om hittebarn.
  • Et norsk barn adoptert av utenlandske foreldre mister ikke sitt norske statsborgerskap ved adopsjonen.
  • Et utenlandsk barn som adopteres av norske foreldre får norsk statsborgerskap og beholder dette selv om avgjørelsen om adopsjon oppheves og de ellers vil bli statsløse.
  • Et barn født av en norsk statsborger får norsk statsborgerskap uansett fødested og det er ingen diskriminerende vilkår.
  • Enhver fødsel i Norge må registreres uavhengig av foreldrenes immigrasjonsstatus.
  • Det er ikke rapportert om hindringer angående fødselsregistreringer for papirsløse foreldre eller for de med ulovlig oppholdsstatus, heller ikke på bakgrunn av foreldrenes seksual- eller kjønnsidentitet.
  • Lege eller jordmor må utstede en fødselsattest til folkeregisteret når et barn er født. Hvis et barn fødes uten at lege eller jordmor er til stede, er moren forpliktet å melde fra til folkeregisteret innen en måned etter fødselen. Hvis barnet er født utenlands må det meldes ifra innen en måned etter tilbakekomst til Norge.
  • Sen registrering er mulig både juridisk og i praksis, og ingenting tyder på at sen registrering ikke vil aksepteres.
  • Fødselsattester utstedes ikke automatisk til alle barn født i Norge (fra 2019). Det utstedes en bekreftelse på registrering av barnets norske personnummer og navn, istedet for en fødselsattest, men denne sendes ikke automatisk til foreldre som ikke har oppholdstillatelse i Norge. Man kan be om å få en fødselsattest, men da trenger man elektronisk ID, noe som kan skape utfordringer for foreldre som har fått avslag på asylsøknaden, da denne kan være deaktivert. Foreldre som ikke kan bestille fødselsattesten elektronisk må kontakte Skatteetaten på telefon og be om en fødselsattest for barnet.
  • Når et barn fødes registreres både barnet og foreldrenes nasjonalitet på fødselsattesten av en lege eller jordmor og sendes deretter til Folkeregisteret. Folkeregisterhåndboken gir instruksjoner om registrering av nasjonalitet i ulike tilfeller og registreringen må rettes dersom ytterlige informasjon om barnets nasjonalitet oppstår.
  • Om en person hevder å være statsløs eller om det er tvil om barnets nasjonalitet, må Folkeregisterets saksbehandlere henvise saken videre til Immigrasjonsmyndighetene. Det fins derimot ingen sæskilt garanti for at nasjonaliteten til alle barn født i Norge fastslås så snart som mulig ettter fødselen (og innen fem år).
  • Ingenting tyder på at enkelte grupper i Norge står i fare for å ikke få fødslene registrert.
  • Enkelte personer med innvandrerbakgrunn, med eller uten oppholdstillatelse, kan stå i fare for å bli statsløse.
  • I oktober 2016 utstedte myndighetene et rundskriv, G-08/2016, for å klargjøre relevante unntak som gjelder for personer født statsløse i Norge, for å tilrettelegge deres tilgang til rettssikkerhetsgarantien i statsborgerloven for erverv av norsk statsborgerskap.
  • Regjeringen har ikke iverksatt ytterlige tiltak de senere år for å redusere statsløshet.
  • Det er en generell rettssikkerhetsgaranti mot statsløshet i regelverket om tap av statsborgerskap, men denne gjelder ikke i tilfeller der statsborgerskap ble gitt grunnet uriktige opplysninger eller uredelighet og disse bestemmelsene er iverksatt i praksis.
  • I tilfeller der statsborgerskap er oppnådd på grunn av uriktige opplysninger eller uredelighet, er Utlendingsdirektoratet (UDI) den sentrale enheten. Beslutninger i første instans kan klages inn til Utlendingsnemda (UNE). Et parlamentarisk initiativ for å underlegge alle slike saker rettslig kontroll ble forkastet av Regjeringen. Klagen til UNE er gratis og det blir gitt gratis rettshjelp. En avgjørelse i siste instans fra UNE kan klages inn til den sivile domstolen. Dette er vanligvis ikke gratis.
  • Rettsikkerheten i slike saker er sterkt undergravd av de utilstrekkelige antallet timer med gratis rettshjelp gitt for å dekke advokatens tidsbruk. Anbefalinger er gitt av rettshjelpsutvalget og den norske advokatforening for å øke antall timer.
  • Det er en garanti for å forhindre statsløshet når man ønsker å bli løst fra det norske statsborgerskapet.
  • Siden 2019 tillater loven tap av statsborgerskap av hensyn til nasjonal sikkerhet på bakgrunn av visse lovbrudd, bortsett fra om disse resulterer i statsløshet. Gjeldende endringer siden mars 2021 tillater tap av statsborgerskap som et forebyggende tiltak der fremferd kan tilsi at vedkommende sterkt vil skade grunnleggende nasjonale interesser. Opp til nå er det ingen kjente tilfeller av tap av statsborgerskap på strafferettslig grunnlag eller av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser.
  • Det finnes delvise garantier for å forhindre avledet tap av statsborgerskap. I utgangspunktet kan ikke en person miste sitt norske statsborgerskap hvis dette ble gitt mens personen var under 18 år. Det er ett unntak fra denne regelen dersom det vurderes at denne personen ikke har et sterkt tilknytning til riket, men dette unntaket gjelder ikke om tap fører til statsløshet.

Ressurser

Katalog med ressurser, juridiske instrumenter, publikasjoner og opplæringsmateriell om statsløshet som er spesielt relevant for dette landet. Mer regionalt og internasjonalt materiale, i tillegg til ressurser fra andre land, er tilgjengelig i Informasjonskildekatalogen. Innenlandsk rettspraksis kan konsulteres i Statelessness Case Law Database (med sammendrag på engelsk).

Vær oppmerksom på at denne delen er under utvikling, så kom tilbake snart for å finne flere ressurser.

Rettspraksis: Dommer og avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, EU-domstolen eller FNs traktatorganer i forhold til det aktuelle landet, som omhandler statsløshet eller påvirker rettighetene til statsløse personer.

Internasjonale og regionale avtaler: Lister opp de fire sentrale konvensjonene om statsløshet. Informasjon om hvorvidt landet er part i disse konvensjonene og relevante reservasjoner er tilgjengelig ovenfor under "Internasjonale og regionale avtaler".

Publikasjoner: Rapporter, briefinger, meldinger til overvåkningsmekanismer for menneskerettigheter og andre relevante publikasjoner om statsløshet.

Opplæringsmateriell: Opplæringsmaterial for å støtte kapasitetsøkning og opplæring om statsløshet.

Latest news on Norway

Image for the WEBINAR: 2024 State of Play Assessment on Statelessness in Europe

WEBINAR: 2024 State of Play Assessment on Statelessness in Europe

In conversation with experts working in different countries, we presented our annual state of play assessment of key trends on statelessness in...
22 Mar 2024 / Albania / Austria / Belgium / Bosnia-Herzegovina / Bulgaria / Council of Europe / Croatia / Cyprus / Czechia / Detention / European Union / France / Georgia / Germany / Global / Greece / Hungary / International and Regional Instruments / Ireland / Italy / Kosovo / Latvia / Malta / Moldova / Montenegro / Netherlands / North Macedonia / Norway / Poland / Portugal / Prevention and reduction / Romania / Serbia / Slovenia / Spain / Statelessness determination and status / Statelessness population data / Sweden / Switzerland / Türkiye / Ukraine / United Kingdom

WEBINAR: 2023 State of Play Assessment on Statelessness in Europe

Join us for the online launch of our annual StatelessnessINDEX state of play assessment and hear about key trends from several experts working on the...
23 Mar 2023 / Albania / Austria / Belgium / Bulgaria / Council of Europe / Croatia / Cyprus / Czechia / European Union / France / Germany / Global / Greece / Hungary / International and Regional Instruments / Ireland / Italy / Latvia / Malta / Moldova / Montenegro / Netherlands / North Macedonia / Norway / Poland / Portugal / Romania / Serbia / Slovenia / Spain / Sweden / Switzerland / Ukraine / United Kingdom
SDP briefing

New Index Thematic Briefing: Statelessness determination and Protection in Europe

This briefing summarises how countries perform on stateless determination procedures.
15 sep 2021 / Albania / Austria / Belgium / Bulgaria / Croatia / Cyprus / Czechia / France / Germany / Greece / Hungary / Ireland / Italy / Latvia / Malta / Moldova / Netherlands / North Macedonia / Norway / Poland / Portugal / Serbia / Slovenia / Spain / Statelessness determination and status / Switzerland / Ukraine / United Kingdom

Project funded by: